Formannens taler:

Velkommen til Skur 1 og Maritime Storstue, som Drammen Sjømannsforening holder til i.

Her har vi vært siden 2011.

Veldig hyggelig å se så mange her i dag, og takk til dere som kom «langveis fra».

Drammen Sjømannsforening var initiativtaker til Sjøfolkenes Minnedag.  På Generalforsamlingen den 14 februar i 1992, foreslo vårt medlem, kunstmaler Carl B Hestman at foreningen burde gå i bresjen for å innstifte en dag til minne om våre krigsseilere i dyp respekt for deres store innsats. Vi skylder våre sjøfolk den aller største respekt for deres fantastiske innsatsvilje for å få et fritt Norge i forbindelse med 2. Verdenskrigen. Ja, vi skylder respekt til alle våre tidligere sjøfolk, også de som seilte under den første Verdenskrigen, da Norge var nøytralt. De mange sjøfolk som opp gjennom århundrer har seilt inn store verdier til sjøfartsnasjonen Norge. Mange av dem har fått en våt grav.

Den første minnedagen var den 5.april 1992 på fergen mellom Sandefjord og Strømstad, hvor man kastet krans på havet. Samme ble gjort året etter i 1993.

Det var vår, den gang viseformann, Terje Hegstad, som sammen med formannen Moritz Askildt, var med på å planlegge og tilrettelegge for det som nå er blitt Sjøfolkas Minnedag, som er første søndag i september.

Men vi har fått en Internasjonal dag for sjøfolk, det er den 25. juni. Denne dagen retter søkelyset på sjøfolks vilkår verden over, og anerkjenner sjøfolks bidrag til internasjonal handel og økonomi.

Vi er så heldig å ha sjømannskoret her i dag, de setter en ekstra spiss på denne minnedagen.

Så er det ordet fritt for de som ønsker å si noe.

Velbekommen, da er det bare å spise og drikke og snakke og ha det hyggelig.

Kjære alle sammen!

Da Norge ble invadert av Tyskland 9. april 1940 hadde handelsflåten allerede vært i krig i sju måneder. Norge var nøytralt i konflikten mellom de krigførende, men mistet 58 skip på totalt 127 000 bruttoregistertonn og om lag 400 norske sjøfolk omkom.

Ved okkupasjonen den 9. april sto det om lag 27 000 sjøfolk om bord på den norske handelsflåten, av dem var 24 000 nordmenn. Om lag 200 var kvinner. I tillegg seilte det noen tusen norske sjøfolk på andre nasjoners skip. Det befant seg sjøfolk fra mange forskjellige nasjoner ombord på de rundt tusen norske skip som trafikkerte alle verdens hav. 9. april 1940 var det registrert tilsammen 3246 utenlandske statsborgere i den norske uteflåten. En konsekvens var at mange utlendinger også omkom i den norske handelsflåten. I offisielle statistikker har 906 vært oppgitt som det korrekte tallet. [...] Dessverre er det neppe mulig å finne et helt pålitelig tall.

Det fulgte en massiv propaganda fra tysk side for å få norske skip til å vende tilbake til Norge, handelsskipene ville ha vært meget verdifulle for okkupasjonsmakten. Ingen av de om lag 1000 skipene seilte hjem.

Den største innsatsen gjorde handelsflåten og sjøfolkene i slaget om Atlanterhavet. Etter juni 1940 sto øyriket Storbritannia alene igjen i Europa, helt avhengig av tilførsel av varer sjøveien. Det var av avgjørende betydning for utfallet av krigen at forbindelseslinjen mellom Nord-Amerika og Storbritannia ble holdt oppe.

Særlig olje ble av stor viktighet for britenes krigføring. Hver jerrykanne med bensin som gikk i Spitfire-flyene under slaget om Storbritannia, måtte fraktes med skip til landet. Storbritannia trengte virkelig den moderne norske tankflåten.

Som yrkesgruppe ble sjøfolkene kollektivt trukket inn i verdenskrigens utvikling. Sjøfolkenes seilas og innsats fikk en helt annen varig karakter enn krigsinnsatsen til nordmenn på landjorda. Besetningene på de av handelsflåtens skip som var skadefri, sto om bord fra før verdenskrigens utbrudd i september 1939 og seilte til og med Japans kapitulasjon høsten 1945. Innsatsen kunne dreie seg om seks år.

Innsatsen krevde store ofre. Av de over 10 000 norske menn og kvinner som omkom under andre verdenskrig, tilhørte 3700 handelsflåten, 83 prosent av disse under tjeneste i utenriksfart, 17 prosent i innenriksfart. Regner vi med Marinens omkomne, mistet til sammen 4600 nordmenn livet på havet i krigsårene – nær halvparten av Norges krigsofre.

I «regnskap» etter krigen vet vi at omkostningene ble atskillig større. En rekke mannskaper og offiserer i handelsflåten og Marinen bar med seg både fysiske og psykiske skader inn i fredsårene. Noen var blitt merkbart, ja synlig ødelagt alt under krigen.

Etter andre verdenskrig ga ordet krigsseiler negative assosiasjoner i deler av offentligheten. Krigsseileren ble forbundet med alkohol, fyll og spetakkel i mange kretser. Kunnskapen om og forståelsen for sjøfolkenes erfaringer var liten på lege- og sosialkontor. Sjømenn ble lett sett på som et samfunnets stebarn.

Krigsseilernes innsats er i dag vel anerkjent i det norske samfunn og omtales ofte i norsk offentlighet. Daværende forsvarsminister, Anne Grethe Strøm-Erichsen, ga i august 2013 en offisiell beklagelse til krigsseilerne for den manglende offentlige støtte og forståelse de møtte i Etterkrigs-Norge. Fortsatt har få av dem fått de 15% tilleggene som ble trukket fra deres lønn under krigen.

Vi skal aldri glemme dere, og vi lyser fred over deres minne.

Takk!